“Gersheti”:nga Eqerem Canaj


“Gersheti”

Poezi

Trishtit, arratisur fytyres se saj,

gishterinjte ia gershetova ndercast,

ngaqe nuk deshiroja asish kurresesi,

hijen e zventimit, pemes se mekatit,

sepse ajo kishte vrullin e lumit vertik,

dallga e kundit nje dite do ta perplaste,

ose do ta therrmonte ne mullirin e gurte,

ta miellezonte, thjesht ta bente pluhur

dhe driteria, karakteri do ti humbiste,

trupi, fytyra dhe floke, gjite bere flu…

kur, mbi dheun tim, tash sapo pati celur,

kurore lulesh ta mbaja ne te miat duar :

lirishten lire ta gjetheronte

Flokarta ime, Flokarta ime!

Ndaj trishtin lakuar bera kokes perreth,

ia shmanga qe te mos krise lehte paswyra

dhe enkas ia gershetovs skaj me skaj,

qe gersheti t’i derdhej apo binte mbi bel,

ne dyzimin e shtylles kurrizore asisoj…

floket fijeari fytyres qelq t’i rrinin kurore,

kurore e arte- drite qijesh qe flakeron,

syte kalteri qe veshtrimit dot s’i rezistoja,

duhej, pra, te vendosej midis, patjeter –

ekulibri ne qenien e mosqenien femerore,

ku bukuria me trishtimin duhej te pliksen,

ndonese dashuria zgjidh vet enigmen :

i kreha me merak gjithe mendimet,

gershet duke i thurur me trishtimin.