Poezi
Drita e gjelber cmend dimrin,
rruget i ben me sy e veshe,
nata zberthyer gjoksin qiellit,
tek dhel shtrakun e vetetimave,
femrat natare gelltitin puthjet:
jeta ecen duke u rrokullisur,
ftohte ndien qyteti i diellit,
kembe zbathue e breke grisur.
Dimer i gjelber, drita qe belbiten,
i dehuri i rruges leh si qen grenjar,
vetetimat verbin fushe dijen,
si dhe dashnoret qe rendin ne gare,
eterit koten duke ndukur thonjte:
brunia e lagjes ka vene patkonjte,
troku i thate masakron heshtjen,
leviz qime, duket, rrenja e botes.
Brunen e ndjek kasapi i bardhe,
me dy hanxhare brenda capokeve,
si kale i tredhur hingellin nata,
kerkon brunia te humburin e saj,
naten pret ne bese kasapi i dehur:
zgjuhet gjarperi me luspa te verdha,
i ngritur ne arth shtyllave neone,
dihatur vdekjen nga loja e gjelber.
