Megi Hajdini

Krra!
Degjohet pulebardha si nje jehone qe vjen prej perendive te detit!
Krra!
Hap flatrat ajo,e sulmon.Sulmon?
Po ajo nuk ka lind per kete.Pulebardha rrokulliset vend me vend e sheh dallget,por nuk afrohet.Degjohen peshqit,levizin,perpeliten,ne thellesi e jo ne siperfaqe.
Ajo afrohet si dhelper tinezare,gervish por si kap dot.Qepallat e syve levizin,shohin rreth e rrotull,nga njera ane ne tjetren,kthetrat dridhen.E lodhur shkon e rri mbi rere.
“Pse si kap dot?” -thote.
Rri e sheh diellin derisa fsheh doren nen det.Pulebardhat dalin diten e rrine naten thote populli.Por ajo vazhdoi ende te fluturonte.Me ne fund pa nje fener.Hena nisi te dilte e te ndriconte.
“Oj hene, perse nuk kap dot peshq?- pyet pulebardha.
Hena rrinte e shihte,me hijeshine e saj syte here andej e here kendej.
“Peshqit flene tani.”- tha ajo e ktheu koken.